Fetsund Lensers historiske bakgrunn

Fra Brakkesjunken etter 1918.

Tømmerfløting var en grunnleggende virksomhet for trelastindustrien som skulle bli en av Norges første store bærende industrier. Strategisk beliggende rett nord for Øyeren ble Fetsund Lenser et av de sentrale fløtingsanleggi Glommavassdraget, og blant de største i Norge. Fra opprettelsen i 1881 til siste fløtingssesongen i 1985 var Fetsund Lenser en arbeidsplass av stor betydning for regionen.

Glomma er Norges største elv og nedslagsområdet utgjør 1/8 av Norges areal, hvorav mye er store skogområder. Til å begynne med foregikk fløting i begrenset omfang og svært lokalt. Med oppgangssaga økte fløtingen i lokale områder på 1500-tallet. På 1700-tallet var tømmereksporten til utlandet virkelig kommet i gang, og tømmer måtte fløtes til eksporthavnene. Ettersom hogsten økte måtte tømmeret skaffes fra skoger lenger inn i landet.

På vei fra de store skogene i Østlandsområdet kommer fløtetømmeret til innsjøen Øyeren, den største i Glommavassdraget. Her kunne ikke tømmeret fløtes over, men måtte slepes over Øyeren med båter, før det kunne fløtes videre mot kysten. Noe av tømmeret skulle også til sager i lokalområdet. Det var behov for et lenseanlegg for sortering og bunting.

Håndsopping (bunting) av tømmer.

Opprinnelig lå anlegget lenger oppe i elva ved Bingen, men så kom jernbanen. Kongsvingerbanen ble lagt i bro over Glomma ved Fetsund, og denne broa kom ikke tømmerslepene forbi. I 1861 ble det opprettet et nytt lenseanlegg nedenfor broa og Fetsund Lenser var en realitet. Bingen ble omgjort til attholdslense og slapp dagsporsjoner ned til Fetsund.

Det ble anlagt et sorteringsanlegg på hver side av elva. I hele distrikt 8 som omfattet virksomheten fra Bingen og ned til sydenden av Øyeren hvor tømmert ble sluppet videre, jobbet det på det meste over 800 mann. Anleggene ble med tiden mekanisert og mannskapet redusert tilsvarende. Til slutt tok tog og lastebiler over transporten og en æra i norsk historie var over.

Fløterhakan ble flittig brukt.